15. nov. 2011

En hjemløs gladlaks

Det er når man møter mennesker som virkelig kjenner på livets store tragedier man innser hvor patetiske bekymringer en selv har!

På et stopp på Venice Beach, ikke langt fra mer kjente Santa Monica Beach, traff vi på denne karen. Han presenterte seg ikke med navn, men la oss kalle ham "Mike". Han huket tak i meg mens jeg skulle til å gomle i meg pølsa jeg akkurat hadde kjøpt.

Mike var ikke særlig stolt der han sto. Men han var ærlig og oppriktig, det kunne jeg se. Mike var tidligere en mann med kone, hus, bil og jobb. Nå hadde han kun kona igjen. Bedriften han jobbet i nedbemannet og Mike var en av de uheldige som mistet jobben. Så ballet det på seg med regninger som de ikke hadde penger til å betale!

Og så endte han opp slik jeg så han. Jeg drøste med ham og ønsket han Guds velsignelse og ba ham å holde hodet hevet. Og så gav jeg ham et par dollar, som han sa holdt til middag til ham og kona. Han var takknemlig og tok meg i hånda en rekke ganger. Vi spurte om vi kunne ta et bilde - ikke for å latterliggjøre ham, men for å kunne minnes vårt møte. Han stillte villig opp!

Våre veier skiltes der ved pølseboden. Han gikk for å finne kona si igjen for å gi henne et måltid, vi gikk til vår behagelige minibuss for å fortsette rundturen i Los Angeles!

Mine bekymringer over at pengene skal holde lenge når jeg ikke jobber på en stund, blekner litt i forhold til hva Mike har å streve med. Det blir liksom ganske så patetisk.

Hyggelig å treffe deg, Mike! Håper du får deg en jobb og etterhvert et hjem for deg og kona di. Keep the Faith!

Hilsen Bjarne og Silje.

Ingen kommentarer: