Kirken og jeg...

(Hentet fra www.nrk.no)


Jeg har lenge tenkt å melde meg ut av Den norske kirke (DNK). Brevet har til og med nesten vært ferdig skrevet, men jeg har bare ikke kommet så langt..

Men nå skal praksis bli handling. Ikke grunnet at min kristne tro er lagt i tvangstrøye, men grunnet en ting: Du er ikke medlem i noe du ikke forbinder deg selv med.

Jeg har ofte tenkt på det: Hvorfor skal jeg i det hele tatt stå som medlen i DNK?

Jeg går aldri i kirken..
Ikke på julaften engang..
Jeg blir stort sett bare fortvilet når DNK blir omtalt..
Jeg kjenner ingen - absolutt ingen - tilknyttning til DNK..

Har jeg noe god grunn for å være medlem?

"For å døpe barna dine", vil noen si.
Barna kan døpes på bedehuset, i den forsamlingen jeg går, og der jeg kjenner meg hjemme. Dette er blitt mer og mer vanlig i våre kretser, og jeg synes det er herlig! Jeg er en stor tilhenger av dåp på bedehusene våre.
La oss døpe våre barn der vi selv hører hjemme. Alt annet blir unaturlig!

"For du kan risikere å ikke kunne få gifte deg", vil andre si.
DNK gjør det klart at det som regel er nok at den ene er medlem. For å sitere DNK:
"Kirkelig vigsel kan ikke kreves dersom ingen av brudefolkene tilhører Den norske kirke. At en av brudefolkene er medlem vil normalt være tilstrekkelig for at vigsel kan skje i kirken"
(www.kirken.no)

Dette bør heller ikke være et argument for å stå som medlem i DNK. Og viss det blir problemer, er det ikke da bare å melde en av partene inn, og ut igjen rett etter bryllupet?
Det bør heller ikke være problem å finne noen som kan utføre vigsel. For en vigsel trenger vel ikke kirkelig velsignelse for å gyldig, selv om vi ønsker å inngå og leve ekteskapet som bevisste kristne?

"Vi bryter med en god og lang tradisjon ved utmelding", sier kanskje noen.
Javel, er da enhver tradisjon verdt å holde på? Skal tradisjon gå foran samvittigheten?
I flere tiår har vi sett varselslampen lyse innad i DNK. Det har, sakte men sikkert, gått mot en utvikling og en teologisk profil jeg ikke lenger kan slutte meg til.
Er det da galt av meg å melde meg ut?
Nei, det synes ikke jeg.
Noen vil kanske mene at "det er et drastisk skritt å melde seg ut av DNK."
Jeg ser det som mer drastisk å stå som medlem, sånn som tingenes tilstand er.
Jeg har ingen røtter til DNK, utenom min egen dåp og konfirmasjon, som gjør at jeg føler meg tilknyttet DNK.
Så for meg er det uproblematisk og udrastisk å melde meg ut.

"Hvor skal du konfirmere dine barn. Er det bedre med en borgerlig konfirmasjon", kan enkelte spørr.
De siste årene har stadig flere forsamlinger innen det frikirkelige miljøet begynt med egen konfimantopplæring. Dette krever noe ressurser, men jeg tror vi vil tjene på det, og at det vil føre til velsignelse over våre forsamlinger.
Mange steder så er det veldig variert hva som blir servert under konfirmantarbeidet.
Hva er da bedre enn at vi lærer opp ungdommene i forsamlingen vår på en linje som vi mener er på linje med Bibel og bekjennelsen.

Vi kan risikere at det mange steder er liberale kristne som står for konfirmantopplæringen, og dermed påvirker våre barn. Er det slik vi vil ha det?
Er det ikke bedre at vi steller i stand et skikkelig konfirmantarbeid, i tråd med vår bibelske overbevisning?

Jeg har valgt å melde meg ut av DNK. Jeg vil ikke misjonere for at andre skal gjøre det samme, dette er mitt eget valg. Jeg mener heller ikke at de som velger å fremdeles stå som medlem gjør noe galt. Slett ikke.

Jeg har ingen grunner til å stå som medlem.
Kirken er ikke mitt hjem.
Mitt hjem har jeg på bedehuset, der vil jeg ha mitt liv og tjeneste resten av mitt liv!

Hva tenker du om dette?