Folk nå til dags har mange - og varierte - oppfattninger om hva det vil si å tro.
Tradisjon og vane
"Før i tiden" (enda en frase) var tro, og særlig her til lands; kristen tro, en naturlig del av samfunnet. Kristendommen var en selvfølgelig del av barn og unges skolehverdag. Salmevers ble pugget. Vi skal ikke gå lenger enn til besteforeldre-generasjonen, der mange har stor kunnskap om den kristne tro, selv om de ikke selv er personlig bekjennende kristne. Tidene har forandret seg. Vi har i de siste årene hatt en regjering som mer og mer har gått inn for å fjerne kristendommen fra skolen. Vi kan være rykende uenige og fortvilte over dette "korstoget", men vi må forholde oss til det. Det bør ikke føre til at vi resignerer, men derimot til at vi tar opp kampen mot den åndelige nøden som vårt folk er i ferd med å sive inn i.
Selv om kristendommen var en mer sentral del av folks hverdag "før i tiden", så er det fasinerende hvor mye som faktisk henger igjen. En stor prosentdel av foreldre som ikke er kristne døper fortsatt sine barn på den tradisjonelle måten (dvs i kirken), uten å tenke over hvilke løfter og forpliktelser som gis barnet/foreldrene/fadderne i dåpen. En kan være bekymret over at en så stor del av dem som bærer barna til dåp ikke egentlig er klar over hva dåpen er, men det er på den andre siden interessant å tenke på at dette er noe som henger igjen fra "gamle dager". Selv om mange mennesker vil gjøre oppbrudd mot den kristne tro, så er det allikevel noe de vil holde fast på..
Ola og Kari Nordmann som lever i 2009 må forholde seg til den kristne kulturarven, enten de vil eller ikke. Mange ungdommer velger kirkelig konfirmasjon, selv om de selv ikke bekjenner seg som kristne. Man kan diskutere i hva motivet er. Noen vil påpeke at det er noe høytidelig, og kanskje at det er en måte å skaffe seg letttjente penger på. Men i stor grad grad tror jeg dette har med tradisjon å gjøre. At mange unge fortsatt velger å gå til konfirmasjonsundervisning vil jeg hevde er et av mange eksempler på at den kristne troen fortsatt henger igjen i samfunnet.
Tro før og nå
I 1998 ble det gjennomført en stor landsdekkende undersøkelse som fikk navnet Religionsundersøkelsen. Der svarte 8/10 at de var enige i påstanden om at "man kan være en god kristen uten å gå til gudstjeneste eller religiøse møter". Dette er nok ikke overraskende, med tanke på hvor liten oppslutningen gudstjenester / kristne møter har i den store sammenheng. Folk ser ikke ut til å trenge å samles med andre troende. Bibelen taler mye om brodersamfunnet. Bibelen poengterer flere steder viktigheten av det kristne fellesskapet. For en kristen er det livsnødvendig å komme sammen med andre kristne, for å dele troen, problemer og gleder. Svarene fra denne undersøkelsen gir oss nok en klar definisjon på det vi kan kalle "folketroen". Folk er enige i påstanden at man kan være en god kristen uten å gå fast på møter, for det er jo hyggelig å kalle seg en kristen, og det at en kan være en god kristen uten å gå fast på møter passe jo stort sett folk flest best..
I en annen, dog mindre, meningsmåling fra 1999 svarte 55% av de spurte at de regnet seg som kristne "ut ifra deres egen oppfatning av hva det er å være kristen".
Heller ikke det svaret er særlig overraskende. Hvorfor er det blitt slik? Jeg tror utvanningen av den kristne tro må ta mye av skylden. Vi har i dag, særlig innenfor kirken, mange profilerte personer som er med å skape et uklart bilde av den kristne tro. Vi har mange som taler politisk korrekt, men som ikke taler slik som Bibelen - basis for den kristen tro og bekjennelse - gjør. Det er med på å skape et bilde hos folk flest at "jeg kan lage min egen tro" og "jeg kan selv definere hva det vil si å være en kristen".
Det at mange profilerte kristne, som skal være såkalte hyrder, går på akkord med Bibelens lære, skaper forvirring og usikkerhet. Hva ska folk tro på for tiden?
Skepsisen mot religiøse autoriteter gjør seg gjeldende i vår tid. Dogmene - dvs trossannhetene - viskes mer og mer ut. Dette kommer tydelig fram når folk skal liste opp hva de setter mest pris på ved en kristen gudstjeneste. Ofte kommer salmesangen, stemningen, lysene, orgelmusikken, stillheten og høytidsfølelsen høyt opp på lista, men selve preken, som er selve fundamentet i kristne sammenkomster, kommer lengre ned på liste. Konklusjonen blir at bi-elementene blir høyere verdsatt enn det som skal være sentrum; nemlig forkynnelsen av Guds Ord..
Sentrale dogmer som læren og evig liv konta evig fortapelse er også på retur. Det er ikke populært å forkynne slikt. Det er populært å forkynne om nåde og kjærlighet, men sentrale begrepet som omvendelse og synd er ikke like framtredende.
Det er en stor utfordring, og oppfordring, til både kirkelige og lekfolk, å være tydelig på hva en forkynner. Folk har rett til å høre hele sannheten, og ikke bare populære tidsriktige bruddstykker!
Folk tror så mangt. Mange definerer sin egen tro.
Bibelens tro er den eneste som frelser folk. Det må vi som kristne aldri glemme, samme hvor lite populære vi blir.
