Å tale om Kristus

Jeg sitter å skriver oppgave om misjonær Johann L. Krapf.

Takket være Helge har jeg nå fått tak i stoff om Krapf på norsk, i O. Handelands "Kongens budbærere". Ikke sikker på hvor mye av det jeg kan bruke i oppgaven, men får i allefall mer oversikt over stoffet.

Der leste jeg noe som jeg kom til å tenke på. Krapf kom til Afrika med kone og barn midt på 1800-tallet. Etter kort tid døde familien hans grunnet sykdom.

På dødsleie sa kona, Rosine, til Johann: "Min elskede, glem ikke å tale med hver eneste person som du møter, om Kristus, som er den eneste sanne mellommann mellom Gud og menneske. Selv om dine ord ikke gjør inntrykk på dem med det samme, så kan de kanskje minnes på dem i sin dødsstund, og da bli til signing."

Jeg kom til å tenke på meg selv. Når jeg treffer mennekser, enten de er kjente eller ukjente, så har jeg så lett for å snakke om altslags annet. Fotball, nyheter, ja "vær og vind" som det heter.

Vi snakker ofte om ting som omhandler den kristne tro kanskje, men lite om Kristus og hva Han har gjort for oss! Det er vel og merke viktig å snakke om det som rører seg på kristenfronten av læremessige ting etc, men vi må ikke glemme å samtale om vårt forhold til Jesus Kristus.

Erik Pontoppidan, den danske hoffpresten, skrev i 1740 følgende vers:

"Du er den kjærlige Fader, som Sønnen udsendte. For os Fortabte fra Døden til Livet at hente;Din Miskund gjør,At vi, Dødskyldige, tørLivet og Salighed vente."

Burde vi ikke snakke mer om denne kjærlige Fader?