Mange opplevelser, lite tro..

Vårt Land har en interessant artikkel om trosopplæring i dagens avisutgave, samt nettutgave.

Hovedpoenget i rapporten som er fremlagt er at trosopplæringen til nå har handlet mye om sosialisering og opplevelser, men lite om tro og lære.

Rapport om trosopplæringen

Forskere har tatt for seg 7 menigheter og sett på hvordan disse har benyttet trosopplæringsmidlene, samt sett på innholdet. Resultatene som blir presentert er nedslående, men kanskje ikke så veldig overraskende?

Nå skal det sies at vi må passe oss for å generalisere situasjonen. Flere steder drives det en god opplæring der hovedfokuset er at barn og unge skal bli kjent med en hel Bibel.

Rapporten konkluderer med bl.a følgende punkter:

* Sosialisering, opplevelser og praksis dominerer innholdet i prosjektene. Kunnskapsformidlingen er i stor grad konsentrert rundt bibelfortellingene, men uten at de fortolkes.

* I den grad fortolkning skjer, er teologien sentrert rundt at vi er skapt av Gud, og at vi er elsket av Gud. Frelsesteologi og kontroversielle tema forties.

* Trosinnhold og teologi har vært lite vektlagt fra sentralt hold. Det er lagt til grunn en forestilling om at det innholdsmessige er gitt, og at det er rekruttering og formidling som er utfordringen.

Våger vi å være tydelige?

Resultatene er vel i tråd med tiden vi lever i. Vi ser det i de fleste kristne sammenhenger, alt fra Den Norske Kirke til Norsk Luthers Misjonssamband.

Å fremheve at vi er skapt i Guds bilde og er elsket av Ham er mye lettere å forkynne enn at vi er født med ryggen mot Gud og at vi i oss selv vil gå fortapt uten omvendelse til Jesus Kristus.

Jeg ser det i den sammenhengen jeg selv står i. Vi kristne er ofte redde for å være tydelige. Det er langt mer behagelig å legge det kontroversielle, det politisk ukorrekte, til siden og heller fokusere på de tingene som folk fleste vil ta til seg.

Har vi blitt feige? Ja, det tror jeg. Det merker jeg selv. På seg selv kjenner man andre.

Arbeid blant barn og unge er selve hjørnestenen å en kristen forsamling. Uten barne- og ungdomsarbeid: ingen framtid for forsamlingen. Så enkelt kan det sies.

Tidene har forandret seg. Den kristen tro står ikke like sterkt i skolen og samfunnet generellt.
Nettopp derfor er dette arbeidet så utrolig viktig.

"Man blir det man spiser" er det noe som heter. Det tror jeg også vi kan overføre til en kristen sammenheng.

Om vi er utydelige på Bibelens lære, ja da vil stadig flere barn og unge også bli utydelige.
Om vi neglisjerer kristne sannheter, ja da vil de etterhvert gå i glemmeboken hos mange. Og det fører til at mange ungdommer får et bilde av den kristen tro som en koseklubb der vi er elsket av Gud. Men hva med Jesus?

Om ikke omvendelsens plass ikke blir forkynt og vektlagt vil mange dovne hen og ikke komme til en sann erkjennelse av Gud, og ikke minst: seg selv..

La oss være tydelige med hva vi tror på. La oss fortelle det videre til barn og unge. Det tror jeg barn og unge setter pris på, og lengter etter.
Om trosopplæringen kun fører til sosialisering og gode opplevelser, men ikke til tro og frelse, ja da er den til ingen nytte.

Hva serverer vi?

Hva serverer vi til den kommende generasjon? Spørsmålet er uhyre sentralt.
Jeg er redd vi mange ganger gir barn og unge gode opplevelser, god musikk, godt felleskap, men ikke sunn åndelig mat.

Etter mange kristne ungdomsarrangementer kan enn finne reportasjer om hva deltakerne sitter igjen med. Mer enn en gang blir det svart "god lovsang".
Hva er det folk sitter igjen med etter våre arrangementer? Det må være det aller viktigeste for oss som kristne. Om folk sitter igjen med god musikk og to løftede hender, da er det noe som ikke er som det skal.

Her kommer forkynnelsen inn i bildet. Om den er talkshowaktiv med tynne poenger som alle kan være enig blir taleren ofte godt like. Slik tror jeg ofte det er. Ikke for å henge ut forkynnere, men jeg tror ofte det er tilfelle. Altfor ofte sitter jeg igjen med en følelse av å ha hørt en form for åndelig kåseri. Men den bibelske forkynnelse savner jeg..

For å oppsummere:

Blei kanskje negativt dette, vil noen sikkert mene. Men jeg mener det er viktig for oss å tenke over. Hva er det som er fokuset vårt når vi samler barn og unge? Er det å gi dem et solid innhold, eller er det å gi dem gode opplevelser og en felleskapsfølelse?

Dette er ikke en utfordring bare først og fremst for Den Norske Kirke, men for Norsk Luthers Misjonssamband og andre lavkirkelig misjonsorganisasjoner.

La oss servere tydelighet, og innhold med mening.