Selvinnsikt er en fin ting.

Jeg hadde vært sjanseløs i et land styrt av Pol Pot.

Denne kløktige statsmannen fikk nemlig undersøkt alle innbyggernes hender. Hvis du hadde bløte kontorrotte-poter, da lå du dårlig an. Idealet var trælete arbeidernever som både kunne og hadde utført et praktisk arbeidsslag.

Jeg har bløte kontorrotte-potet. Men om Pol Pots lakeier hadde undersøkt meg, ville de funnet noe som kanskje hadde gjort at de lot meg leve i det minste som en slags sirkus-frik. Jeg har nemlig ti tommeltotter - og alle er festet midt i håndflatene.

Det er en ting som alltid har undret meg: Hvor har mannfolk flest plukket opp alle disse praktiske ferdighetene som det later til at de alle kan hente fram i en gitt situasjon? Jeg overhører støtt samtaler som dette på fest: "Det manglet en lettvegg i det nye huset, men den satte Knut opp på en ettermiddag. Han fikk med seg en kompis og satte opp en ny grunnmur til annekset i den siste ferieuken. Det er bare såå deilig å komme i orden."

Dama sier mye rart om meg på fest, men deler av byggverk er aldri direkte objekt i setninger der jeg er subjekt. Jeg sto rett og slett bak døren da alle andre menn lærte å fuge to toms fire boks, lage fuktsperre, slemme et spikerslag eller neste ut en himling. Jeg leter ennå etter en brukbar manual som viser hvordan man bretter sammen en tommerstokk, som jeg forøvrig mener burde hete centimeterstokk.

Det at jeg er så hårreisende upraktisk, manifesterer seg på en veldig rar måte. Jeg er nemlig dypt misunnelig på de av mine venner som til stadighet dukker opp med blå negler og sår på hendene. De er kanskje kontorrotter de også, men disse skadene er adelsmerker som viser at de sannelig kan gjøre et praktisk arbeidsslag hjemme: liste rundt en fuge, smergle ned en stender og således gjøre sine kvinner lykkelige. Jeg vil også ha blå negl og sår på hendene!

Søndag gikk ønsket mitt i oppfyllelse. Utrolig nok ble det tildelt meg et reparasjonsoppdrag hjemme. Av min ti år gamle datter, som ennå ikke har skjønt at pappa ville vært utryddet under Pol Pot, og kanskje ligger litt svett an i det norske samfunnet også. Siden mamma ikke var hjemme, betrodde hun meg en liten plastdings hun hadde fått i Donald Duck, og ba meg fikse. Jeg grep en saks som lå i nærheten, og hun rakk akuratt å si "ikke hold saksen sånn, pappa.." før jeg smidde meg udugelig i tommelen.

Først sto jeg og lot blodet dryppe ned i kjøkkenvasken mens jeg følte meg litt tøff. Så følte jeg meg...dårlig. Det suste i ørene, og jeg begynte å gå mot lyset - nærmere bestemt lyset fra badet. Der jeg kunne gjemme meg bort, som en påkjørt katt i en vedstabel. Noen hadde hengt opp en dødsmaske av voks i baderomsspeilet, og attpåtil gitt den et overtrekk av usunn kaldsvette for større realisme.

Jeg la meg flatt på gulvet med føttene på en skammel for bedre å kunne kontemplere det inntrufne. Man måtte bare innse fakta: en gang upraktisk, alltid upraktisk. Til og med min datter visste bedre enn å gjøre seg til livsvarig krøpling på denne måten for å reparere en Donaldleke.

Selv med et arr på tommelen ville jeg aldri greid å lure Pol Pot. Men den natten drømte jeg at jeg diskuterte støttemurer med Haakon Lie.

- - -

Fra siste nummer av Pondus.