Bor det en forbryter i oss alle?

Jeg leser for tiden boka "Politi og røver", skrevet av Aftenpostjournalisten Kjetil S. Østli. Dette er Østlis første bok, og den ble for ikke lenge siden belønnet med Brageprisen, en pris som "er delt ut årlig siden 1992, og har som formål å hedre gode norske forfatterskap, samt skape interesse for norsk litteratur."

Juryens begrunnelse for valget var: "Med sikker dramaturgi og et levende språk som kler stoffet og sjangeren, forteller Østli historien om hvordan politi og røvere har mistet uskylden de siste tjue årene."

Jeg har til nå lest 320 av de 410 sidene, og kan skrive under på at boka er levende, spennende og informativ. Boka skildrer to historier. På den ene siden politispaneren Johnny Brenna, og på den andre siden minibanksprengeren og sjokkbrekkspesialisten "Petter R. Hansen". Den kjente torpedokongen Jan Kleven er også en sentral person.
Østli skildrer hvordan den såkalte Tveitagjengen oppsto, og hvordan den etterhvert utviklet seg til å bli en sentral aktør i norsk kriminalhistorie på 1980- og 90-tallet.

A4-mennesket har en forholdsvis almenn oppfatning av kriminelle som primitive og anarkistiske vesen. Det er det mange i forbrytermiljøene som vil forandre. David Toska, som ble landskjent for sin ledende rolle i NOKAS-ranet, skrev følgende i sin dagbok: "Det er et problem at de fleste kriminelle er fryktelig late". En anmelder i Aftenposten påpeker at Toska nærmest ville lage kunst utav sitt kriminelle levebrød.
Den tanken blir også berørt flere ganger i Østlis bok. Boka skildrer "Petter R. Hansens" irritasjon over andre kriminelles dumme og tankeløse handlinger. Ifølge han - og Toska - så er planlegging og konsentrasjon selve hovedpunktet om en vil lykkes med kriminelle stunt.

1980-tallet var preget av en forholdvis "uskyldig" kamp mellom politiet og røverne. Det var et spill, og både politi og røver kjente spillereglene. Det er interessant å lese om hvordan det selv i de kriminelle miljøene var etiske regler om hvordan en skulle oppføre seg. Samme hvor desperat en var så var det fullstendig tabu å rane fra eldre, samt å rane uskyldige sivile. En utviklet rettferdighetssans var fullt gjeldende, selv for de kriminelle i Tveitagjengen på Oslo Øst.

Mot slutten av 1990-tallet forandret det seg. Fra sjokkbrekk og minibankspregninger gikk man over til grove ran der sivile ble rammet. Boka skildrer hvordan miljøet kom ut av kontroll og at grensene stadig ble utvidet. I 1997 ble flere banker - midt i Oslo sentrum - utsatt for flere grove ran. "Profesjonellt utført" var et superlativ som gikk igjen i beskrivelsene av hendelsene. De kriminelle hadde forandret seg, miljøet var blitt tøffere og mer hensynsløs. Ranene var over på rundt 1-2 minutt og var nøye planlagt. Slike ran - der man rammet uskylde sivile på en særdeles avskremmede måte - var kommet for å bli, dessverre.

Gjengkulturen i hovedstaden forandret seg også. Tidligere så la de kriminelle, i dette tilfellet Tveitagjengen, vekt på å framstå så anonyme som overhodet mulig. Om de hadde pengene, så gikk de ikke å viftet med dem. Hadde de mye penger, så brukte de dem ikke på fete biler og merkekler. Det var ikke deres stil. De ville unngå oppmerksomhet og opptrådde svært forsiktig. Dette har også endret seg. Utenlandske gjenger, som A-gjengen og B-gjengen, begynner å dominere gatebildet i Oslo, og det toppet seg med flere skyteepisoder, som i kjent stil karakteriseres som gjengoppgjør. Antiklimakset oppstår når A-gjengen og B-gjengen støter på hverandre på en varm sommerdag, og skyter mot hverandre midt på Aker Brygge, med hundrevis av uskyldige sivile som skrekkslagne vitner.

"Politi og røver" er på mange måter et studiet av en machokulturell bransje, der det legges vekt på å ikke vise svakhet. Det å "være konger" var viktig om man skulle oppnå respekt og suksess som kriminell. Østli utvikler gjennom flere år et vennskap med både Brenna og "Hansen", og gradvis preges han av deres ideologi. Østlis sosiologiske mesterverk blir også en smule komisk, i det han etterhvert blir utsatt for et komplott, iscenesatt av Brenna og "Hansen". De kaller sitt prosjekt for 'Prosjekt Mann', der de prøver å få litt mer liv og futt i den ellers så A4-pregede akademikeren.

Etterhvert så begynner Østli å tenke i noen av de samme banene som Brenna og "Hansen". Han tenker over hvordan andre oppfatter ham. Er han en svak feiging som utståler en liten grad av Mann? Det er facinerende hvordan man kan se hvordan Østli oppnår forståelse med "Hansen" og hans likesinnede. Ikke det at han forsvarer deres gjerninger, men han facineres over deres vesen, på en syk måte.
Og det er igrunnen noe som jeg tror de fleste mennesker gjør.
Vi trigges av det ulovlige.

De fleste av oss lever det vi kan kalle et A4-liv. Jobb (eller skole), hjem til familien og alt det der. Stort sett de samme rutinene hver dag. Dette A4-livet blir i boka skildret som "det virkelige fengselet", noe som er en interessant tanke!

"Petter R. Hansen" og hans kompiser vil ha fart og spenning. De vil kjenne følelsen av å være tilstede, kjenne følelsen av å leve. Oppnå resultater!
Bor det en slik mentalitet i oss alle? Jeg tror kanskje det. Når et barn får høre at "du må ikke røre", så er det jo ingenting annet som er mer fristende enn nettopp å røre! Tenk deg at du er ute å kjører bil, da du plutselig blir stoppet i en fartskontroll. Hvor fristende er det å bare gi gass og stikke av? For mange er det sikkert veldig fristende. Og tenk på hvilket kick det ville gitt deg. Tanken på at du er i føringen - at noen jakter på deg! "De skal jammen ikke få tak i meg", ville du sikkert sagt til deg selv!

Det er rart hvordan ulovligheter trigger oss. Mange liker å se krim. Hvorfor? Selv om vi gir uttrykk for at en gitt situasjon er forferdelig og trist, så er det allikevel noe dypt inni oss som synes det er utrolig spennende. Og nei, jeg mener ikke med dette innlegget å si at vi skal leve ut vår innerste iboende trang til å være på kant med loven, men det er bare en tanke.
Bor det en (liten) forbryter i oss alle? Kanskje det.

Uansett: Les "Politi og røver". Den er herved anbefalt!